Refleksjonar etter siste kommunestyre:
Kommunestyret måtte ta ansvar etter store underskot for to år sidan. Vi arbeidde i grupper for å finne dei rette områda å hente inn økonomien på. Konsulentar vart leigd inn for at vi skulle få fagleg gode og uavhengige råd. Vi vedtok så økonomiplan og budsjett i balanse, med for første gong reelle budsjettreduksjonar. Skulen fekk mindre til undervising. Ein trygdeheim skal byggast ned gradvis. Tøffe vedtak, som på ingen måte var kjekke å sette ut i livet. Kommunestyre og formannskap sa at dei ikkje under noko omstende ville godta underskot. Administrasjonen ville gjere så godt dei kunne for å gjennomføre vedtaka.
Tida går, og vi blir orientert om korleis ting utviklar seg. Det viser seg så at våre vedtak «ikkje er realistiske»! Dei lar seg ikkje gjennomføre – for det seier driftseiningane! Administrasjonssjefen legg fram ei heilt anna liste over sparetiltak, som vi MÅ vedta om vi meiner noko med at underskot ikkje kan godtakast. No må vi vise at vi tar ansvar. Det gjorde kommunestyret lojalt og vedtok dei nye tiltaka samrøystes.
Kva skjer? Kven er det som styrer? Kommunestyret, administrasjonssjefen, driftseiningane eller kanskje fagforeiningane? – Er det slik at våre vedtak i kommunestyret blir overprøvd av dei tilsette som realistisk eller urealistisk?
Filed under: Kommunepolitikk |
Frie tankar 
De der ja! 🙂
Det var i alle fall kjekt å få bekreftet at adm.leder i Vestnes kommune har problemer med å redusere aktiviteten ved Tresfjrod Trygdeheim.
Kommuneøkonomien er et hard nøtt, men står vi sammen er det mulig…
Men vi har sett flere ganger, og ikke rent så lit ofte fra den høyre siden av det partipolitiske landskapet, at et nei som oftest tolkes som et fremtidig ja.
Men det er faktisk kommunestyret som bestemmer, men når de etter påtrykk utenfra endrer sine stemmer når en sak gjentatte ganger kommer på saklista, ja da har de gitt fra seg suvereniteten…
Ofte dekker man over slike «stemmeglidninger» med å sette inn en instruert vararepresentant.
Tragisk egentlig….